Flyktninger eller stat? Palestinernes selvmotsigelse
Dette er et KI-generert bilde basert på innholdet i denne artikkelen. Foto: Ideogram.ai
Det finnes fire internasjonale kriterier for å bli anerkjent som stat: Fast befolkning, definert territorium, fungerende regjering og evne til å føre diplomatiske relasjoner. Dette er slått fast i Montevideo-konvensjonen av 1933, som fortsatt er retningsgivende i folkeretten.
I det palestinske tilfellet oppstår et grunnleggende problem: Palestinerne har i tiår omtalt seg som flyktninger og mottatt milliarder i bistand basert på denne statusen. Samtidig krever de å bli anerkjent som en selvstendig stat i FN og i andre internasjonale fora. Er ikke det en selvmotsigelse? Det virker sånn.
Mangel på fast befolkning
En av forutsetningene for å være en stat er å ha en fast, hjemmehørende befolkning. Dette kravet er ikke oppfylt for Gaza, hvor omtrent 70 prosent av innbyggerne er registrert som flyktninger av UNRWA – ikke som hjemmehørende borgere.
Denne flyktningstatusen er ikke midlertidig, men opprettholdes i generasjoner, i motsetning til behandlingen av alle andre flyktninger i verden. Dette innebærer at flertallet av befolkningen i Gaza selv hevder at de ikke tilhører det området de bor i.
Ingen legitim regjering
Et annet krav for å regnes som stat er at man har en fungerende regjering med kontroll over sitt territorium. I Gaza er det Hamas som har makten, men organisasjonen er aldri blitt anerkjent som legitim regjering – verken gjennom internasjonale valg, rettsstatlige institusjoner eller folkerettslig suverenitet.
Hamas er dessuten klassifisert som en terrororganisasjon av EU, USA og en rekke andre vestlige stater, noe som gjør dem uaktuelle som regjerende part i en anerkjent stat.
Territorium uten statlig status
Selv om Gaza har avgrensede geografiske rammer, finnes det ingen internasjonal enighet om at dette området utgjør territoriet til en palestinsk stat. I stedet defineres området som en del av de okkuperte områdene, samtidig som det styres av en aktør som ikke har noen anerkjent statlig status.
Palestinernes FN-representasjon er per i dag basert på observatørstatus, ikke fullt medlemskap.
Strategisk dobbeltkommunikasjon
Palestinske ledere, både i Ramallah og Gaza, har i flere tiår balansert mellom to posisjoner: På den ene siden omtaler de palestinerne som et flyktningefolk, og på den andre krever de anerkjennelse som en stat. Dette er ikke forenlig.
| Flyktningstatus | Statsambisjon |
| Gir milliarder i støtte fra UNRWA, EU og Norge | Gir krav om FN-anerkjennelse og medlemskap |
| Skaper moralsk press mot Israel som «okkupant» | Krever at Gaza og Vestbredden regnes som statlig territorium |
| Opprettholder kravet om «rett til retur» til Israel | Krever kontroll over egne grenser og institusjoner |
Ved å aldri definere palestinerne som fullt og fastboende i Gaza eller Vestbredden, opprettholdes narrativet om midlertidig fordrivelse – samtidig som det politisk hevdes at det finnes en palestinsk stat.
Evne til diplomati
Det fjerde kravet i Montevideo-konvensjonen handler om mer enn symbolikk. Det handler om evnen og viljen til å inngå og opprettholde diplomatiske relasjoner som en suveren aktør.
Palestina har i mange år forsøkt å fremstå som en stat i møte med FN og enkelte vestlige regjeringer, men denne statslignende atferden er selektiv og betinget. I praksis opptrer ikke de palestinske selvstyremyndighetene som en ansvarlig, suveren stat i sine internasjonale forbindelser.
En stat kan ikke velge diplomatiske relasjoner som et PR-verktøy – for å kreve støtte og anerkjennelse – samtidig som man nekter å forhandle med nabolandet man krever territorium fra. Palestina har i årevis nektet å anerkjenne Israel som jødisk stat, trukket seg fra forhandlinger, og bruker i stedet internasjonale organisasjoner som arena for ensidige krav. Dette viser ikke evne til diplomati – det viser vilje til konfrontasjon uten ansvar.
Juridisk kritikk
Folkerettsjurister som Natasha Hausdorff har pekt på at denne mangelen på oppfyllelse av et eneste punkt i Montevideo-konvensjonen undergraver hele fundamentet i folkeretten. Hun understreker at man ikke kan være både et statsprosjekt og et flyktningkollektiv.
Enten finnes det en palestinsk stat, og da må flyktningstatusen opphøre – eller så er palestinerne fortsatt statsløse, og da har de heller ikke krav på å bli anerkjent som en suveren stat.
Kilder:
- Jewish News, 30. juli 2025
- Committees.parliament.uk, høring med Natasha Hausdorff, april 2024
- UNRWA.org, flyktningstatistikk for Gaza, juni 2024
- Montevideo Convention, 1933
