Hvem skal vi tro på?

Når Gaza-rapporter møter virkeligheten på bakken – hvilke kilder skal vi tro på?

De sterke påstandene fra Gazas helsemyndigheter har igjen gått viralt: Israel skal ha skutt og drept sivile palestinere som sto i matkø. Overskriftene er mange, og ordene sterke. Men det er én ting som mangler i flere av disse rapportene – dokumentasjon.

I en tid hvor informasjon spres i lynfart og bilder av døde og sårede blir brukt som bevis før årsaken er klarlagt, må vi stille et avgjørende spørsmål: Hvilke kilder kan vi egentlig stole på?

Påstand: “44 drept i matkø”

Ifølge Gazas helsemyndigheter ble minst 44 personer drept og over hundre såret da de angivelig ble beskutt av israelske styrker mens de sto i matkø ved et distribusjonspunkt i Gaza. En lignende påstand ble fremsatt tidligere denne måneden, da 31 mennesker angivelig skal ha blitt drept ved et annet distribusjonspunkt i Rafah.

Slike rapporter siteres ofte av internasjonale medier som AP, Reuters, og BBC, med henvisning til “vitner” eller “lokale helsemyndigheter” – formuleringer som gir inntrykk av at fakta er avklart. Men er det egentlig tilfellet?

Avviser påstandene

Midt i anklagene står Gaza Humanitarian Foundation (GHF), en hjelpeorganisasjon som opererer på bakken og organiserer nettopp disse distribusjonene. De avviser på det sterkeste at slike hendelser har funnet sted.

– “Det har ikke vært noen dødsfall eller skader ved våre distribusjonssentre,” uttalte GHF i en pressemelding publisert av JNS.org (18. juni).
– “Disse falske rapportene skader våre team og arbeidet.”

GHF offentliggjorde til og med videomateriale som viser matutdelinger som foregår fredelig, uten tegn til skyting, kaos eller panikk.

I en annen uttalelse i The Jerusalem Post (18. juni) sa GHF:

– Våre videoer viser at mat deles ut uten hendelser. “Påstandene om at folk ble drept mens de ventet på hjelp, er rett og slett ikke sanne.”

IDF: Ingen skudd mot sivile

Det israelske forsvaret (IDF) har også kommentert anklagene. I stedet for å møte utfallene med taushet, svarte de direkte:

– Soldatene identifiserte en gruppe mistenkelige personer som nærmet seg området og avfyrte varselskudd. “Vi er ikke kjent med at noen sivile ble skadet,” sa en IDF-talsperson til Times of Israel (10. juni).

Dette føyer seg inn i en rekke av lignende hendelser, der IDF benekter påstander om vilkårlig skyting og understreker at varselskudd brukes for å avskrekke plyndring og vold mot hjelpearbeidere – ikke for å skade sivile.

Vinner overskriftene over innholdet

I møte med så tydelige avvisninger fra både GHF og IDF, er det verdt å stille spørsmålet: Hvorfor gjentas disse historiene likevel, ofte uten forbehold?

Det handler trolig om narrativet. I møte med lidelse og kaos søker verden etter en skurk. I mange mediers øyne er det enklere å peke på Israel enn å innrømme kompleksiteten i konflikten.

Men å rapportere ukritisk på bakgrunn av “vitner” og “helsemyndigheter” i et Hamas-styrt territorium, uten etterprøvbare bevis, er ikke journalistikk – det er propaganda.

Lidelser

De som lider mest under dette informasjonskaoset er de som virkelig trenger hjelp: vanlige palestinere. Når hjelpearbeidere må frykte både vold og falske medieanklager, blir nødhjelpsarbeidet vanskeligere.

GHFs leder Johnnie Moore sier det tydelig i et brev til FN (25. juni):

– “Tiden er inne for å konfrontere, uten omskriving eller forsinkelse, den strukturelle svikten i hjelpearbeidet i Gaza.”

– “Stillhet i møte med slik vold er ikke nøytralitet. Det er å forlate dem.”

Han retter kritikken ikke bare mot Hamas’ kontroll av hjelpen, men også mot FNs manglende vilje til å si fra.