Hvorfor engasjerer alle seg om Palestina, men ikke om Kypros?
Grensepost på Nicosia, Tyrkia. Foto: Wikipedia
Hver uke samles titusener av demonstranter i storbyer over hele verden for å protestere mot Israels krigføring på Gazastripen. Samtidig har Tyrkia okkupert en tredjedel av Kypros i over 50 år – uten at det mobiliserer noen folkelig protest. Hvorfor reagerer verden så enormt ulikt på disse to konfliktene?
En EU-stat er okkupert – ingen protesterer
I juli 1974 invaderte Tyrkia den nordlige delen av Kypros etter et greskstøttet kupp. Omtrent 36 prosent av Kypros har siden vært under tyrkisk kontroll. Regionen erklærte seg i 1983 som “Den tyrkiskkypriotiske republikken”, men er kun anerkjent av Tyrkia. Over 40 000 tyrkiske soldater er fortsatt stasjonert der.
FN-resolusjon 541 fra 1983 anser denne staten som ulovlig og fordømmer okkupasjonen. Likevel har ikke okkupasjonen ført til store internasjonale protester, sanksjoner eller kampanjer i regi av NGO-er og aktivistgrupper.
Protester for Palestina, taushet om Kypros
Douglas Murray, britisk forfatter og journalist, påpeker at det er en påfallende ubalanse i folks engasjement. Han spør hvorfor universiteter i Vesten fylles med pro-palestinske demonstranter, mens ingen synes å bry seg om Kypros, som er medlem av EU – og okkupasjonsmakten er et NATO-land. I en tale sier Murray: «De sier de er mot okkupasjon. Men de protesterer ikke mot Marokko i Vest-Sahara, Russland i Ukraina før 2022 – eller Tyrkia i Kypros. Hvorfor ikke?»
Et geopolitisk paradoks
Tyrkia er en NATO-alliert og søker medlemskap i EU, men har aldri blitt møtt med de samme reaksjonene som Israel møter. Dette til tross for at Tyrkia har kolonisert Nord-Kypros med over 150 000 tyrkiske bosettere, ødelagt over 500 greskortodokse kirker, og gjennomført tvangsforflytting av over 200 000 gresk-kyprioter.
Likevel har ikke EU innført noen sanksjoner av betydning. Det finnes ingen BDS-lignende kampanje mot tyrkiske varer eller institusjoner, og få journalister omtaler konflikten med samme intensitet.
Er Israel unntaket?
Murray antyder at svaret kan ligge i at det er “noe med den jødiske staten” som utløser et ekstraordinært engasjement. Andre kommentatorer har påpekt at over 70 prosent av FN-resolusjoner rettet mot stater kritiserer Israel, mens langt færre er rettet mot autoritære regimer som Iran, Nord-Korea eller Tyrkia.
Matti Friedman, tidligere AP-journalist, mener at mye av det vi kaller “engasjement” ikke handler om rettferdighet, men om hvilke fortellinger som appellerer – og hvilke grupper det er trygt å angripe.
Konflikter uten kameravinkler
En del av forklaringen kan også være at Palestina-konflikten er konstant “visuell” – med sterke bilder og løpende nyhetsdekning. Gaza gir daglige nyhetsoppslag, mens Kypros har vært en “frossen konflikt” uten voldelig eskalering på flere tiår. Det gir mindre medieoppmerksomhet og mindre driv for aktivister. Men som Murray påpeker: Det at en okkupasjon er “rolig” gjør den ikke mindre illegitim. Og det at Tyrkia er en alliert gjør den ikke mindre problematisk.
Kilder:
- Douglas Murray: YouTube-intervju, Douglas Murray Exposes What No One Else Will About “Palestinian” Protestors, 2024
- AJC Podcast: Matti Friedman exposes media bias against Israel, 2024
- UN Security Council Resolution 541, 1983
- Freedom House: Freedom in the World – Cyprus/Turkey, 2025
- Le Monde: Turkey’s occupation of Cyprus still unresolved, 2024
- Crisis Group: Cyprus: Reunification or Permanent Partition?, 2023
- Henry Jackson Society: Selective outrage in international activism, 2025
