Myten om Palestina

Historien om et navn og en nasjonal identitet som ble skapt for å utslette en annen.

I vår tid snakkes det ofte om “Palestina” som om det alltid har eksistert som en stat eller som en urgammel nasjonal identitet. Men denne forestillingen er historisk konstruert. Det finnes ingen bevarte kilder som viser til en kontinuerlig arabisk nasjon kalt “Palestina” før 1900-tallet. Tvert imot – navnet ble brukt mot jødene, og den nasjonale arabiske bruken kom sent, som et politisk prosjekt.

1. Navnet Palestina: Et romersk våpen mot jødene

Etter at jødene gjorde opprør mot romersk styre under Bar Kokhba (132–135 e.Kr.), bestemte keiser Hadrian seg for å straffe det jødiske folket og utslette deres tilknytning til sitt land. Han byttet ut navnet Judea med Syria Palaestina, skriver den romerske historikeren Dio Cassius i sitt verk Roman History (bok 69). Navnet var bevisst valgt for å referere til filisterne, et sjøfolk fra Egeerhavet som ifølge arkeologisk forskning og Bibelens Samuel-bøker var Israels fiender og forsvant ca. 600 f.Kr.
Dette var altså ikke en uskyldig navneendring, men et ideologisk grep for å viske ut jødenes historie.

2. Jødene som “palestinere” i moderne tid

På 1800- og tidlig 1900-tall var det i praksis jøder som ble kalt “palestinere”, ikke arabere. Avisen The Palestine Post, som senere ble The Jerusalem Post, ble etablert av jøder i 1932, og rettet seg mot det jødiske samfunnet i det britiske mandatområdet. Jødiske idrettsutøvere konkurrerte internasjonalt under navnet “Palestine (Jewish)”, og dokumenter og pass fra det britiske mandatet ble brukt av jødiske innbyggere, skriver Jerusalem Post i en artikkel om avisens egen historie.

3. Yasser Arafat og oppfinnelsen av “det palestinske folket”

Før Israel gjenerobret Gaza og Vestbredden i 1967, var det ingen arabisk stat som krevde opprettelsen av et land kalt Palestina. Gaza var kontrollert av Egypt, og Vestbredden av Jordan – men ingen av dem etablerte noe selvstendig arabisk styresett der.

Det var Yasser Arafat, født i Kairo og med røtter i Egypt og Gaza, som populariserte bruken av begrepet “palestiner” i politisk og nasjonal forstand. I 1964 opprettet han PLO (Palestine Liberation Organization), tre år før Israel tok kontroll over områdene. Ifølge Daniel Pipes, en ledende Midtøsten-forsker, uttalte Arafat i 1970 følgende:

“Palestina er navnet vi bruker for å føre vår krig mot Israel. Det ekte målet er Israels utslettelse.”
(sitert i The Washington Post, 1970, gjengitt av Pipes i “The Hidden Hand”)

Arafats strategi var å bruke begrepet “Palestina” for å vinne internasjonal støtte og ramme inn konflikten som en kamp mellom en kolonimakt og et urfolk – selv om dette ikke har historisk forankring.

4. “Palestina” som politisk verktøy

Etter tapet i Seksdagerskrigen i 1967 begynte arabiske stater å bruke begrepet “palestiner” som et samlende og følelsesmessig ladet symbol. Dette var ikke en naturlig fortsettelse av en eksisterende identitet, men en reaksjon på tapet av territorium og prestisje, skriver historiker Benny Morris i boken 1948.

PLOs charter fra 1968 bekrefter dette:

“Israel er en sionistisk besettelse og må fjernes” (PLO-charteret, artikkel 22).
Dette var ikke en erklæring for tostatsløsning, men et klart krav om Israels opphør.

5. Historiske fakta imøtegår det moderne narrativet

Påstand	Dokumentert virkelighet
Dagens palestinere = filisterne	Nei – filisterne var greske sjøfolk som forsvant 600 f.Kr.
Palestina var et arabisk land	Nei – aldri eksistert som stat, bare som romersk/provinsielt navn
Palestinere = urfolk	Nei – arabisk tilstedeværelse begynner med islams erobring (600-tallet)
Israel = moderne koloniprosjekt	Nei – jødene har 3000 års kontinuerlig tilknytning til landet

Kilder:

• Dio Cassius, Roman History, bok 69.
• The Jerusalem Post, arkivartikkel om The Palestine Post.
• The Washington Post, intervju med Yasser Arafat (1970), gjengitt i Daniel Pipes: The Hidden Hand.
• PLO Charter, artikkel 22, vedtatt 1968.
• Benny Morris, 1948: A History of the First Arab-Israeli War.
• Rashid Khalidi, Palestinian Identity – bekrefter sen utvikling av nasjonal bevissthet.
• 1. Samuelsbok i Bibelen – omtaler filisterne som egne folk.
• Israel Antiquities Authority – arkeologiske bekreftelser på jødisk tilstedeværelse.